En satsning på eliten gjør bredden større

Opp gjennom årene er det i flere nordiske land gjort forsøk på å skape en bredere kulturfinansiering, men det har vist seg å være veldig vanskelig. Hva er det som gjør at dere har hatt suksess?

At det hele tiden har eksistert en tydelig politisk vilje bak Talent Norge. Det har skapt tillit hos de private bidragsyterne. For en stor del handler det også om å finne riktig avgrensning. Det private næringslivet vil ikke komme inn og fylle opp et
finansielt hull som har oppstått, men vil skape et tydelig supplement til det kulturpolitiske finansieringssystemet.

Gi et eksempel på hvordan det ser ut i praksis.

Den norske Nasjonalballetten er et godt eksempel. Alle er enige om at virksomheten skal være offentlig finansiert, og når det private går inn via Talent Norge, handler det ikke om å legge seg opp i virksomheten, men om å støtte et program (Nasjonalballetten UNG) for talentfulle dansere som har store forutsetninger for å nå den absolutte eliten. Støtten er ikke en del av den ordinære virksomheten, som finansieres av statlige midler. I stedet brukes ressursene på unge dansere som er i sterk utvikling, og som har som mål å bli rekruttert til det ordinære ensemblet når de er ferdige med programmet.

Sammenlign dette med vilkårene innenfor f.eks. skisport. Rundt en lovende skiløper finnes det en stab av mennesker som coacher, smører ski, legger treningsskjema, lager mat osv., alt for at prestasjonen skal bli så optimal som mulig. Disse omkringliggende
omstendighetene er ofte veldig, veldig langt fra kunstens og kulturens virkelighet.

Talent Norge har eksistert i fem år, hva har endret seg i løpet av den tiden?

Det har blitt mer tillatt å snakke om talent og at det finnes en framtidig norsk elite innenfor kunst og kultur som kan nå verdensklasse – og denne eliten trenger støtte.

I dag finnes det også betydelig større kunnskap og forståelse for hvordan det private kan samarbeide med det offentlige når det gjelder kunst og kultur.

Vi har i dag en slags meglerfunksjon. Vi har et stort nettverk der vi kan jobbe med så vel enkelte finansielle bidragsytere som
vil skreddersy samarbeid med særskilte kunstnere, som store bedrifter som vil medvirke med større, strukturelle samarbeid. Alle avtaler er unike. Jeg tror ikke det er mulig å finne en enkelt modell som passer for alle slags samarbeid.

»Bredde og elite henger sammen, og det er behov for å bygge nye bruer mellom dem. Det er ikke alltid lett å se hvilke krav som stilles til den som vil nå toppen på de profesjonelle arenaene. Det kan opfattes som en kunnskap som bare noen får tilgang til, og det gjør at rekrutteringsbasen bliver snevrere enn den kan være.«

Har det oppstått friksjon mot de faste, offentlig finansierte kulturstrukturene?

Ja, innledningsvis. Kulturen er en liten post i statsbudsjettet, og mange i det etablerte kulturlivet innså at vår virksomhet ville få midler fra det som skulle vært deres kake. Man var redd for at det skulle bli vanskeligere for de etablerte institusjonene å få støtte. Denne friksjonen har avtatt, men det kommer nok alltid til å finnes en spenning mellom det privatfinansierte og det offentlig finansierte.

Blir bredden større hvis man satser på eliten?

Ja, for bredde og elite henger sammen, og det er behov for å bygge nye bruer mellom dem.

Det er ikke alltid lett å se hvilke krav som stilles til den som vil nå toppen på de profesjonelle arenaene. Det kan oppfattes som en kunnskap som bare noen få har tilgang til, og det gjør at rekrutteringsbasen blir snevrere enn den bør være. Det burde ligge innenfor institusjonenes oppdrag å jobbe med så vel bredde som med talenter på høyt nivå. Den profesjonelle arenaen
burde være forpliktet til å åpne seg mot unge generasjoner og være tydelig med sine forventninger.

Her har kulturen mye å lære av idretten. Er man virksom som frivillig trener i barnefotballen får man tilbud om utviklingskurs
hos de profesjonelle klubbene og organisasjonene. Innenfor kulturen forekommer det sjelden at profesjonelle aktører er
nærværende i breddeaktiviteter.

Hva er den største utfordringen for en nyutdannet kunstner i dag?

Når du avslutter en høyere kunstnerisk utdanning, havner du i en ytterst sårbar posisjon. Mange får ikke engang mulighet til å begynne å utøve yrket de har utdannet seg til. Akkurat der mister vi mange eksepsjonelle talenter – ofte de som står uten egne nettverk.

I kultursektoren klarer vi ikke å rekruttere representativt i dag, og det er en av de aller største utfordringene. Hvem får mulighet til å skape kunst? Hvem får ta plass? Hvem får tilgang til de økonomiske midlene?

Kulturens strukturer er oppbygd etter nasjonale og regionale grenser. Hvordan forholder dere til dem?

De fleste vi jobber med, er enten utdannet, bosatt eller jobber i Norge, men vi spør ikke etter nasjonalitet og statsborgerskap. Kunstnerne kjenner ingen grenser, men jobber som en selvfølge i andre land, eller internasjonale team. Det er en helt naturlig måte å jobbe på, og det vil vi bidra til.

Vi er ikke interessert i nasjonalitet, vi er interessert i å bidra til å bygge kunst- og kulturfeltet slik at man kan lykkes i og fra Norge. Samtidig ønsker vi at den enkelte utøver skal bidra til helheten i det norske kulturlivet. Den som får internasjonal suksess, bør huske å dele sin kunnskap og sine erfaringer med dem som er på vei.

Spørsmålet om regionale grenser er også viktig. Det må finnes mulighet til å utvikle seg uansett hvor du bor. Det finnes unge talenter over hele Norge, og enkelte må reise mellom Nord-Norge og Oslo flere hundre ganger i året for å øve. Vi vil bidra til at de får gode muligheter der de bor. Det bidrar også til at det blir mer attraktivt for etablerte kunstnere å fortsette å bo et annet sted enn i de store byene.

På hvilken måte er Talent Norge til nytte for samfunnet generelt?

Vi er en liten organisasjon og kan ikke forandre verden på egen hånd, men jeg er overbevist om at et samfunn har glede av å ha mange virksomme kunstnere på elitenivå, med vidt forskjellige bakgrunner og erfaringer.