Kvalitet avhenger av sammenhengen

Interview med Karen Espelund
»Hvorfor er det mer demokratisk at kunstnere bestemmer hva som er kvalitet, enn at kunstfaglige utdannede tjenestepersoner fatter vedtak om hvem som skal ha pengene?« Det undrer Karen Espelund, administrerende direktør i Museene i Sør-Trøndelag. I denne samtalen gir hun eksempler på hvordan kvalitet alltid avhenger av konteksten.

Karen Espelund (1961) har hatt en rekke sjefsstillinger i norsk kultursektor. I Norge er Karen Espelund også kjent som en veldig framgangsrik elitefotballspiller, med topposisjoner i fotballens nasjonale og internasjonale organisasjoner.

Samtalen fant sted da den norske regjeringen startet arbeidet med en ny kulturmelding, som er en prosess der kulturfeltet og kulturpolitikken utsettes for en bred og grundig analyse. Kulturmeldingen legger grunnlaget for fremtidig kulturpolitikk. En viktig sak denne gangen var nettopp statens rolle i forhold til fylkeskommuner og kommuner.

Da samtalen fant sted var Karen Espelund ansvarlig
for kultur, idrett og folkehelse i Trøndelag fylke.

Foto: Studio Prud

Armslængdeprincip
Centrum-periferi
Finansiering
Idræt
Kulturpolitik

Du har hatt ansvarsfulle stillinger på ulike nivåer i kultursektoren siden midten av 1980-tallet. Beskriv hvordan
forholdene har forandret seg.

I dag skal kulturen legitimere så mye. Samfunnsoppdraget er tonet ned, og målbare mål har kommet i stedet. Nyttedimensjonen har blitt sterkere gjennom koblingen til kreative næringer, turisme og regional utvikling. Kultursektoren har måtte begrunne sin eksistens oftere. Samtidig har forståelsen for kulturens egenverdi økt blant politikerne de senere årene. På kommunalt nivå har man også blitt mye bedre til å uttrykke seg om kulturpolitikken. Det er jeg glad for. I løpet av de cirka 15 siste årene har festivalkulturen, eller det jeg kaller «happeningkulturen», tatt stadig større plass. Festivalene er sterke og dyktige avsendere, og politikken blir påvirket i høy grad. I min rolle gjelder det å minne om det hverdagslige: bibliotekene, kulturskolen osv. Hvis vi ikke opprettholder balansen her, vokser ikke et nytt publikum inn i kulturvanene. Allerede nå ser vi at den profesjonelle kulturen ofte får et litt for «voksent» publikum.

Hvordan kunne du tenke deg å forandre overenskomstene mellom kommune, region og stat når det gjelder kulturpolitikk?

Her gjelder det å skille mellom kulturpolitikkens mål og dens strukturer. I debatten forveksles ofte spørsmålet om hvilken kulturpolitikk vi skal ha, med spørsmålet om hvem som skal løse oppgavene.

De siste 20–30 årene har det vært stort fokus på struktur. Men det vi virkelig trenger i Norge, er en diskusjon om nasjonale målsetninger. Hva skal vi med kulturpolitikken? Hvorfor trenger vi kulturen?

Til tider kan det virke som om institusjoner og kulturskapere verdsetter statlige midler høyere enn regionale. Som om statens penger bærer på en større symbolsk verdi?

Ja, sånn er det. Men i virkeligheten er de statlige pengene mer usikre enn de kommunale og de regionale. På regionalt nivå har vi krav om å legge fireårige budsjetter, mens staten budsjetterer for ett år om gangen. Lokale politikere lever dessuten mye nærmere velgerne, og er derfor mer følsomme for opinionen. En statsråd kan stryke en post med ett enkelt pennestrøk. Det er betydelig vanskeligere for en regionalpolitiker, som møter sine velgere på gata hver dag.

Handler det om hvordan kvalitetsvurderingen foregår? Det statlige nivået har for det meste en særskilt kvalitetsvurdering der kunstnernes egne representanter oftest deltar. Det gir kanskje en slags “sertifisering”?

Det gjemmer seg et sjelden diskutert filosofisk spørsmål her. Hvorfor er det mer demokratisk at kunstnere bestemmer hva som er kvalitet, enn at kunstfaglige utdannede tjenestepersoner fatter vedtak om hvem som skal ha pengene? Hos oss er det tjenestemennene som står for kvalitetsvurderingen, ikke eksterne grupper av kunstnere (med unntak av kunststipend eks.vis). Kommunenes sentralforbund gjennomførte en undersøkelse om regionenes ekspertkompetanse på kulturområdet. Der ble det påvist at regionene generelt har ekstremt høy fagkompetanse når det gjelder kultur. I min administrasjon har hele 95 % høyere
utdanning, og mange har mastergrad fra kunstområdene.

Jeg hevder at den regionale fagkompetansen er en garantist for det vi kaller armlengdes avstand mellom politikk og utøvere. Våre ekspertkunnskaper gjør at vi på en selvfølgelig måte verner kunstens frihet og uavhengighet.

Samtidig finnes det en tydelig politisk vilje til at kulturtilbudet skal være likeverdig i hele landet?

Ja, men kvalitet er alltid avhengig av sin sammenheng. Trøndelag består av to veldig ulike regioner som i 2018 ble slått sammen til ett fylke. Her inngår Sør-Trøndelag med storbyen Trondheim, der teateret og symfoniorkesteret har eksistert i hundre år og var en del av selve nasjonsbyggingen. Nord-Trøndelag har aldri hatt den typen kulturinstitusjoner, men bygd sitt kulturliv på lokale initiativer og samarbeid. Hvilken rolle skal symfoniorkesteret ha i småsamfunnene og ute på landsbygda? Hvilken rolle skal de små, lokale orkestrene ha?

Til forskjell fra Sverige har vi veldig aktive utkantsområder i Norge. Mange som bor der, synes ikke de har noen grunn til å
oppsøke byene, der institusjonene finnes. Vi har åtte ansatte distriktsmusikere som har vært ukjente i sørfylket, men turneene deres har vært uhyre viktige i nord. Disse organisasjonene kompletterer hverandre, men det ligger en utfordring i å se hvordan kvalitet oppstår i møtet med publikum. Hvilke referanser ligger egentlig bak våre kvalitetskriterier?

»Et sentralt spørsmål er hvordan politikken skal møte den frivillige innsatsen. Innenfor idretten har det historisk vært en klar rollefordeling: Det offentlige sørger for at det blir bygd anlegg og arenaer, mens de frivillige kreftene fyller dem med aktiviteter. Kultursektoren har en infrastruktur som er vanskeligere å overskue, med mange forskjellige typer eiere av lokaler.«

Kan du gi konkrete eksempler på hvordan sammenhengen påvirker kvaliteten?

Et eksempel er friluftsspillene. De ses av enkelte som andreklasses kultur, men i friluftsspillene kan vi se flere interessante og viktige verdikjeder. Her finnes det bredt engasjement lokalt, og forestillingene trekker et stort publikum. Ikke sjelden deltar profesjonelle skuespillere og høyt utdannet teknisk personale. Amatørkulturen gir i sin tur en stor porsjon kunnskaper og erfaringer til de profesjonelle aktørene. Det er altfor lettvint å avfeie dette som “dårligere”.

Du har et unikt innblikk i hvordan idrett og kultur håndteres av politikken. Hva skiller?

Den store likheten er at begge sektorene bæres oppe av frivillige krefter. Begge har også en viktig rolle når det gjelder integrering av barn og unge og flyktninger. Idretten er godt organisert som interessegruppe, og det merkes på alle nivåer. Kulturen, derimot, må alltid slite for å finne en samordnet stemme. Et sentralt spørsmål er hvordan politikken skal møte den frivillige innsatsen. Innenfor idretten har det historisk vært en klar rollefordeling: Det offentlige sørger for at det blir bygd anlegg og arenaer, mens de frivillige kreftene fyller dem med aktiviteter. Kultursektoren har en infrastruktur som er vanskeligere å overskue, med mange
forskjellige typer eiere av lokaler. De nordiske idrettsbevegelsene har lenge fått en del av sin finansiering via statlige spill og lotterier, noe som gjør dem mer uavhengige av dagspolitiske vedtak. Kulturen, derimot, er langt mer avhengig av statens, regionenes og kommunenes budsjetter.

Det betyr at det er enklere å redusere tilskuddene til kulturen enn til idretten?

Jeg har i praksis aldri blitt stilt overfor det valget. Norge var lenge et så rikt land, og det handlet om tilskuddsøkninger, ikke om reduksjoner. I dag er situasjonen en annen, og visse støtteordninger har stått i stampe på samme nivå i flere år. Framover kan vi regne med vanskeligere tider og sannsynligvis flere aktører å samspille med.

Store hendelser kan endre innbyggernes relasjoner til kunst og kultur. Slik jeg forstår det, var terrorattentatet i 2011 en slik hendelse. Hvordan vil du beskrive det som skjedde med kulturens selvbilde?

Det oppsto en slags ettertenksomhet. Det fellesskapsdannende trekket i kulturen ble framhevet, i sang, musikk, dikt. Plutselig ble kunstnernavn synlige som ikke hadde vært aktuelle på veldig lenge, som for eksempel Nordahl Grieg. Samtidig vokste lydhørheten for den kunsten som falt utenfor rammene.

Bestil bogen her for at læse hele interviewet..

linkedin facebook pinterest youtube rss twitter instagram facebook-blank rss-blank linkedin-blank pinterest youtube twitter instagram